PYMs historie
1910 - et år for pionerer!
 |
|
Thomas Ball Barratt, pinseleder |
Chrissie og Parley Gulbrandsen reiste til Kina i 1910, og i 1911 kunne de døpe de fem første kineserne. Anna Østreng og Laura Strand, som hadde sitt underhold fra De frie venner, tok opp arbeid i Swaziland samme år. Berger Johnsen ble pionermisjonær i Argentina i 1910. I 1914 ble T. B. Barratt formann i den nystartede Bandamisjonen. Her ble det knesatt retningslinjer som kom til å gjelde for hele misjonsvirksomheten i bevegelsen fram til 1930. I 1915 ble Norges Frie Evangeliske Hedningemisjon stiftet med T. B. Barratt som formann. Bandamisjonen ble stående utenfor. Samme år reiste Gunnerius Tollefsen som første pinsemisjonær fra Norge til Kongo. Ved inngangen til 1920 årene var norsk pinsemisjon representert i fire verdensdeler.
1920-årene - 31 nye misjonærer
I løpet av årene fra 1920 til 1930 ble de fleste av misjonsfeltene forsterket med nye misjonærer. Det ble også reist kirker og bygd stasjoner. I 1923 bygde Edvard Trældal, som hadde reist til India i 1917, misjonsstasjon i Chopda. I løpet av 20-årene reiste fem nye misjonærer til India. En av dem var Trældals kone Anne.
Kongofeltet ble tatt ut i 1922 av en svensk/norsk ekspedisjon med Gunnerius Tollefsen som leder. Hans kone Oddbjørg var kommet ut året før. Året etter var det vekkelse på feltet. Flere hundre ble frelst. To ektepar som skulle prege misjonen i denne delen av verden på en spesiell måte, var også førstegangsmisjonærer på denne tiden: Torborg og Sven Ski reiste til Kongo i 1926 og Marie og John Brynhildsen i 1927. Foruten dem var det tre andre nye misjonærer til dette afrikanske feltet. Les mer om misjon i Kongo HER
Til Sør-Afrika og Swaziland reiste seks nye misjonærer. I 1927 og 1928 kunne man innvie kirker på Bethany og i Malomo. På Bethany var det særlig Julie Høgebøl som var «bygningskvinne». Kina var likevel det feltet som trakk flest nye misjonærer, og det var også her framgangen var størst på denne tiden. Stadig kom det rapporter om dåp og åndsutgytelse. Man høstet stor velsignelse av de årlige bibelukene, som ble arrangert rundt om på feltet. I løpet av 20-årene drog 12 nye misjonærer ut, blant dem et ektepar som i særlig grad skulle sett sitt preg på misjonsarbeidet både hjemme og ute, Elin og Willy Rudolph.
1930 - årene menighetslinjen i misjonsarbeidet
Norges Frie Evangeliske Hedningemisjon fortsatte fram til 1931-1932, men da T. B. Barratt og frue meldte seg ut av rådet i 1930, var det for så vidt i ferd med å oppløses. Noen holdt liv i det fremdeles, og de fleste misjonærene var faktisk imot at det skulle oppløses.
|
|
Det var på denne tiden 28 pinsemisjonærer som var ute på feltene og som ble «overtatt» av menigheter rundt om i landet. De misjonærer som ikke fikk utsendermenighet, ble overtatt av Filadelfia, Oslo. Det sier seg selv at for en del menigheter ble det et stort økonomisk løft å få ansvar for egen misjonær, men ingen tapte på det. Det videre arbeidet skulle vise at «menighetslinjen» var en fullt farbar vei, og man kan vel si at den har bidratt i vesentlig grad til at norsk pinsemisjon har fått det omfanget som den har fått.
Ingrid Løkken (senere gift Chawner) kunne i 1932 skrive hjem at de hadde hatt dåp i Kamzoni i det sørlige Afrika. Nå bestod menigheten der av elleve sjeler. Samme år skrev Sven Ski fra Kongo at de hadde opplevd den største begivenheten som de som den gangen var på feltet hadde opplevd – ti nyfrelste ble døpt. I Kina ble misjonsstasjonen i Tao Hwa plyndret av røvere.
I 1933 hadde man et tre måneders evangelistkurs i Kina. 1934 var et rikt år i misjonen, idet hele ni nye misjonærer reiste ut. I 1936 kom det store gjennombruddet i Argentina, en av de største vekkelsene misjonen har hatt. Den brøt fram blant skogens indianere, og store flokker søkte Gud. Berger Johnsen var det menneskelige redskapet i denne vekkelsen. Også i Brasil fikk norsk pinsemisjon fotfeste, ved Ragna og Leonard Pettersens arbeid. I løpet av norsk pinsemisjons første 30 år ble det sendt ut ca. 100 misjonærer.
1940 - årene, krigstid og etterkrigstid
I løpet av de ti årene fram til 1950 var det i alt 50 nye. Kina var fremdeles, uten sammenligning, den største misjonsmarken før krigen. Her vokste arbeidet jevnt og trutt. Man bygde nye misjonsstasjoner, drev et omfattende barnearbeid og fikk stadig døpe nyfrelste. Kongo hadde opplevd vekkelse før, men ikke i den grad som man fikk fra begynnelsen av 1943. Denne vekkelsen gikk sterkt inn i de kristne menighetene. Folk bekjente sine synder, angret dem og gjorde opp gamle saker. Det ble et åndelig gjennombrudd for mange, og vekkelsen førte til større iver i evangeliseringsarbeidet. Vekkelsen kom som svar på bønn og en inderlig lengsel blant misjonærene. Les mer om vekkelsen i Kina HER
I India skulle barnehjemmet Nasaret i Chopda få stor betydning for det videre misjonsarbeidet. Det stod ferdig i 1941. En barneflokk på mer enn 60 fikk et godt hjem å bo i. Mange av disse barna skulle senere gå ut som evangelister blant sitt eget folk, og de fikk vinne mange for Gud. I 1948 var det 130 misjonærer i aktiv tjeneste. Av disse var 33 hjemme. I tillegg var det 30 misjonskandidater som ventet på å reise ut. Man regner med at det var 110 misjonskandidater da krigen sluttet. Det ble snakket om en «misjonseksplosjon». Mange av de som reiste ut på denne tiden, skulle prege misjonsarbeidet i årtier. Her hjemme ble Gunnerius Tollefsen ansatt som misjonssekretær av menigheten Filadelfia, Oslo, i 1946. Denne stillingen skulle senere alle landets pinsemenigheter gå sammen om.
1950 - årene, radio, bibelskoler og selvstendiggjøring
At misjonsgløden ikke hadde sloknet i den yngre generasjonen, viste det faktum at det stadig var mange misjonskandidater rundt om i norske pinsemenigheter. Den sterke økningen av
 |
|
Gunborg og Arvid Bustgård, Kenya |
I løpet av årene fra 1951 til 1960 reiste 70 nye misjonærer ut. Noen av dem drog til nye felter og tok opp nybrottsarbeid, mens de fleste gikk inn arbeid som allerede var i gang. Kongo var nå blitt det største feltet. Framgangen her var betydelig. I 1947 var tallet på døpte ca. 1000. Ti år senere var det steget til 6205 Man hadde i alle år lagt vekt på sykearbeid og undervisning. I 1958 ble det bygd sykehus på den eldste misjonsstasjonen på feltet, Nya Kaziba, og Osvald Orlien ble den første legen her.
Bibelskolen ble lagt til Muganga, en av de andre gamle stasjonene. Den startet med det første elevkullet i 1956. I 1955 reiste Gunborg og Arvid Bustgård til Kenya og overtok misjonsstasjonen Thessalia. Dermed var et nytt felt åpnet. Det skulle bli et av de største i misjonen.
Tanger, Basutoland og Tanganyika var andre nye land på misjonens Afrikakart. I Japan, som ble misjonsfelt etter krigen, var det allerede i 1952 sju stasjoner. I Taiwan var det åpne dører. Thailand var et vanskelig felt, men også her så man frukter av arbeidet. I Nepal gjorde Gerd og Robert Bergsaker en pionerinnsats. I India var det mer framgang enn noensinne. I Chile ble Hardy Mossberg pioner med radioarbeid. Nye sør-amerikanske felt var Bolivia, Paraguay og Trinidad, og Israel ble også misjonsfelt.
1960 - årene, selvstendiggjørelse
Misjonens mål har hele tiden vært å selvstendiggjøre den nasjonale menigheten. Dette arbeidet gikk raskere enkelte steder enn andre, noen ganger framskyndet av ytre begivenheter som krig eller utestenging av misjonærer (som i Kina). Andre ganger ble det en gradvis overtakelse som var helt etter misjonærenes ønske. Utover i 1960-årene ble det mer fart i denne prosessen. Det betydde ikke at misjonærene ble overflødige, men de fikk iblant andre oppgaver. Hans Svartdahl ble PYMs Misjonssekretær i 1965.
I India førte dette til at man i 1969 overførte alle misjonseiendommer til de stedlige menighetene. Det dreide seg om ti hovedstadsjoner og en rekke utstasjoner. Urolige forhold, ikke minst i Kongo, førte til at man satte i gang omfattende hjelpetiltak blant flyktninger. Dette kom ikke i veien for den vanlige misjonsvirksomheten, men ble et tilskudd til et ellers rikt forgrenet arbeid.
I Kenya ble hundrevis døpt, og det ble tatt opp arbeid på mange nye steder. I Japan vokste radioarbeidet, og man arrangerte ungdomsleire. Byggmesteren framfor noen, Arnulf Solvoll, som for øvrig var misjonær både i Kina og Taiwan, bygde flere kirker. På Taiwan var han særlig engasjert i fengselsarbeid i slutten av 60-årene.
Vest-Pakistan ble nytt misjonsfelt fra 1969. I Brasil var det stor framgang i staten Parana, der Olaug og Leif Andersen virket. I 1967 tok Anna Strømsrud opp arbeid blant indianerne i Paraguay. Andre pionerer her var blant andre de tre kvinnene i Paso Cadena, Bergljot Nordmoen, Gunvor Johansen og Ruth Kjellås. De første misjonærene i Peru var Gro og John Agersten (1966). Fra Grønland skrev Torbjørn Båtvik om «en himmelsk vårvind over Grønlands kyster.
1970 - årene, åpne og lukkede felt
I 1973 hadde Pinsevennenes Ytre Misjon 230 misjonærer i aktiv tjeneste, og over 50 kandidater ventet på utreise. I 1979 var en del av disse kandidatene kommet ut. Likevel hadde tallet økt til mellom 70 og 90. Men de 230 misjonærene hadde ikke særlig lønn, eller «underhold» som det er blitt kalt.
Det samlede misjonsbudsjettet var på mellom 5 og 6 millioner kroner i året, hvilket betydde et gjennomsnitt på ca. 24 000 kroner per misjonær. Men man skal ikke glemme at i årsbudsjettet var det også regnet med driftsmidler til stasjoner, bibelskoler, sykearbeid m.m. Norske pinsemisjonærer var i hvert fall ikke overbetalte!
Framgangen i Zaire (tidligere Kongo) fortsatte, slik at det nå var flere i de zairske menighetene enn i Norge, idet tallet på medlemmer var kommet opp i 37 500 i 1979. I tillegg hadde man 9500 i dåpsklasser. Også i Kenya fortsatte den store framgangen. I Swaziland førte de årlige bibelkursene til en permanent bibelskole, som startet i 1974. Ellers var tiåret i Swaziland preget av de mange nye kirkebyggene.
Paraguay var et av de feltene som hadde størst tilvekst av nye misjonærer i 70-årene, idet man fikk 24 nye i disse årene. I Bolivia var det stor ekspansjon i arbeidet langs flodene i jungelområdene. Også i Peru og Argentina fikk man døpe mange. Et sterkere engasjement i vår egen verdensdel, Europa, hører med til 70-årenes bilde. Det gjaldt ikke bare hjelpetiltak, men også direkte evangeliseringsarbeid. Spania, Malta, Belgia, Vest-Tyskland og Portugal var noen av disse landene. Pinsevennene fikk også sine første Wycliffe-misjonærer, som legger særlig vekt på bibeloversettelse.
1980 - årene, vekkelse og framgang
Det rapporteres om vekkelse og framgang i arbeidet. Pinsevekkelsen har stor innflytelse i Brasil. Den er en av landets ledende strømninger og påvirker andre trossamfunn og samfunnet for øvrig. Det arbeides fram mot nasjonalisering av arbeidet i Paraguay. Den evangeliske virksomheten har nådd en betydelig selvstendiggjørelse i Zaire.
Misjonærene er ikke lenger menighetsledere, men rådgivere og bibellærere. Det blir stadig flere nye kirker i Zaire og Kenya, også i Mosambik er det vekkelse og menigheten vokser. Bibelsenteret i Madrid bli innvidd: en milepæl for sigøynervekkelsen. IBRA er stadig på leting etter nye områder for sine sendinger og er nå i ferd med å utvide arbeidet til Nepal, Istanbul, Mongolia
 |
|
Karin og Trygve Korneliussen, |
Reinert O. Innvær blir ny misjonssekretær i PYM i 1987. På denne tiden ble PYM etablert som en stiftelse etter at Filadelfia Oslo hadde hatt funksjonen som modermenighet for Pinsebevegelsen. På 80-tallet blir PYM barnehjelp opprettet.
PYM Hjelpen blir opprettet i 1988. Hovedtanken er å komme flere til hjelp og utvide det arbeidet som menighetene allerede driver.
Les mer om PYM Hjelpen HER.
Karin og Trygve Korneliussen starter opp misjonsarbeid i Uganda. Og i løpet av det første året er over 1000 mennesker døpt. Les om Uganda HER.
Team-Actions pionerkull starter opp høsten 1988. Storbyene defineres som kristenhetens store utfordring for årene framover. PYM har misjonærer i flere store byer, bl.a. Madrid, Santiago, Kobe og Nairobi.
1990 - årene - hjemsendelser, men fortsatt framgang
I 1990 har pinsemenighetene 171 misjonærer fordelt på 26 land rundt om i verden. Hjelpesendinger og evangelisering til Øst- Europa etter den Kalde krigens slutt og Berlinmurens fall, preger misjonene i 90-årene. De første misjonærene reiser til Albania som nå er åpent for evangeliet. Da misjonsarbeidet startet i Zaire var der ingen nasjonale menigheter. I dag er det mange kristne og flere nasjonale menigheter. Konflikt-situasjonen i Zaire utvikler seg negativt. Utenriksdepartementet ber om at alle nordmenn i området forlater landet så fort som mulig. Misjonærene som nå oppholder seg i Rwanda, er over telefon henstilt om å komme hjem til Norge.
Gatebarnprosjektet i Mosambik vokser fram. Senteret har gitt et hjem til 60 barn. Nasjonaliseringsprosessen starter i Kenya og de første misjonærene reiser til Niger og starter opp misjonsarbeidet sammen med kongolesere. Misjonsinteressen for Kina blir fornyet. Team blir sendt ut og kontakter blir opprettet. En ressursgruppe for fremtidige satsninger i Kina blir opprettet. Flere hundre ungdommer reiser på team til alle deler av verden i regi av Team- Action.
To store innsamlingsaksjoner, en til katastrofeområde i Latin-Amerika etter orkanen Mich og en til krigsrammede omåder i Kosovo, blir holdt gjennom KS (Korsets seier). Til sammen kom det inn over to millioner kroner. Det kommer gledelige rapporter fra Tyrkia som er et strengt muslimsk land. En bibelskole er i gang og evangeliet er på frammarsj. Alle felt rapporterer om store og små framganger. Mennesker blir frelst, døpt og tillagt menigheten og nye menigheter blir grunnlagt. KABA (kristent arbeid blant arabere) starter i samarbeid med PYM. PYM-stiftelsen blir gjort om fra å være en stiftelse til å bli en forening.
Perioden 1998 - 2008
Svein Olav Jacobsen ble ansatt som generalsekretær i PYM høsten 1998. Med sin bakgrunn som misjonær i Swaziland i 10 år og menighetspastor i Norge i ytterligere 10 år, var Svein med og dro i gang viktige prosesser i PYM. I hans tid som generalsekretær økte bistands og den humanitære porteføljen til det dobbelt, fra ca 25 mill i 1998 til 50 mill i 2007. Staben på PYM kontoret ble utvidet fra 7 til 11 ansatte i samme periode. Svein tok også initiativet til en omfattende omstrukturering av PYM, som ble endelig vedtatt i årsmøtet 2008. Etter flere år med nedgang i antall misjonærer ble det en oppgang på ca 10 % fra 2006 til 2007.
Sommeren 2008 tok PYM avskjed med Jacobsen, og Bjørn Bjørnø ble ny generalsekretær. Den nye strukturen førte til at de sju feltsekretærene ble avløst av fire regionssekretærer. Det nye hovedstyret fikk en ny sammensetning med færre medlemmer.
Toppen